Vi mener

  • Barn med manglende språk i Norge blir feildiagnostisert.
  • Barna blir hemmet i sin mentale utvikling på grunn av manglende behandling.
  • De test- og karleggingsinstrumenter som benyttes fanger ikke opp barnas grunnleggende problem og gir misvisende resultater.

Medisinske diagnoser

Afasi/dysfasi: I ICD- diagnosemanual (norsk utgave) står diagnosebetegnelsen afasi og dysfasi side om side (R 47.0) Diagnosen avgrenses til at det må være skade i språkområdene etter skade eller sykdom.

Barneafasi: Diagnosen barneafasi avgrenses til at barnet må ha hatt en normal språklig utvikling inntil tidspunktet for når språkskaden i hjernen oppsto.

«Spesifikke utviklingsforstyrrelser av tale og språk» (ICD- 10: F80, F81) er en diagnose- betegnelse som brukes om barn som ikke lærer å snakke og forstå morsmålet sitt, slik vi forventer at de skal med vanlig god språklig påvirkning. Og uten at det kan påvises sikker nevrologisk årsak til problemene.  Det er disse barna vi retter søkelyset på.

Tidligere har dette også gått under betegnelsen «barneafasi».

I Danmark f.eks brukes diagnosebetegnelsen dysfasi om problemet til disse barna. (http://www.talepaedagog.com/dysfasi_born.htm).

Diagnose- betegnelser som «Infantile Aphasia», «Congential Aphasia», «Developmental Aphasia» er også brukt og brukes om problemet.

I den senere tid har betegnelsen «auditive prosesseringsvansker» dukket opp som vanlig betegnelse på barn som ikke utvikler språket slik vi forventer.

Det som kalles «auditive prosesseringsvansker» mener vi er en sentral del av afasi, både ervervet og medfødt. Det kan også beskrives som nedsatt prosesserings- hastighet av hørt språk, og synes å være forbundet med nedsatt korttidsminne av hørt språk.

Betegnelsen «medfødt barneafasi»(Congential Aphasia)

Vi mener at ulike diagnose- navn får fokus vekk fra det grunnleggende problemet. Diagnosene fra ICD- diagnosemanual som er nevnt her, enten det er skade, sykdom eller medfødt, dreier seg om noe som ikke fungerer i hjernens språkområder. Vi ønsker å forbinde problemet til de barna vi fokuserer på, til ordet afasi. Derfor bruker vi betegnelsen «medfødt barneafasi» i stedet for «spesifikke utviklingsforstyrrelser av tale og språk»

Diagnosen barneafasi vil vi betegne som «ervervet barneafasi».

Å knytte betegnelsen afasi til barn som ikke utvikler språk som forventet har vært, og er fremdeles omdiskutert. Dette er fordi det dreier seg om en tilstand som ikke kan sees på bilder eller prøver. Likevel ser det ut til betegnelsen “spesifikke utviklingsforstyrrelser av tale og språk” hos barn kan relateres til de to hovedgruppene som forbindes med afasi:

  • Ekspressive språkvansker (Broca- afasi): Det betyr at barna helt eller delvis ikke kan uttrykke seg.
  • Impressive språkvansker (Wenicke-afasi): Det betyr at barna helt eller delvis ikke forstår det talte språk.

De fleste har problem som er knyttet til begge disse hovedgruppene. Det finnes også mange grupper under disse to hovedgruppene.

Hvor er det vi hører hjemme?

At vi har vært plassert som undergruppe i afasiforeningen for så å bli undergruppe i dysleksiforeningen, viser at man ikke riktig vet hvor barna våre egentlig hører hjemme. Dette er bakgrunnen for at vi startet vår egen forening.

 I Usa og Canada brukes betegnelsene «Infantile Aphasia», «Congential Aphasia», «Developmental Aphasia». I store deler av Europa brukes betegnelsen dysfasi om barn som ikke utvikler språket som forventet. På Instituto Mexicano de la Audicion y el Lenguaje i Mexico får vi vite at barn med disse problemene ikke har noe diagnose- navn. På en måte er de usynliggjort. Likevel får barna her behandling gjennom McGinnis’ «The association Method»; en behandlingsmetode som er “skreddersydd” til barnas vansker.

Historikk

Allerede i 1969 ble en interpellasjon (forespørsel) i Stortinget reist angående de afatiske barna; også betegnet som de språkløse barna.

Den lød som følger: “I hvilken grad utnyttes våre åndssvake- institusjoner til plassering av barn med forskjellige mentale handicap, som ikke hører inn under kategorien åndssvake og med spesialtrening kan oppnå normal funksjon, f.eks. de afatiske (språkløse) barn”? (Stfh. 1968-69, 7b). Forespørselen ble ikke fulgt opp.